Mårhunden er en fremmed og ikke minst uønsket art i den norske faunaen. Denne altetende slukhalsen tar solid for seg av matfatet til vår heimlige grevling og rev og den går heller ikke av vegen for å glefse i seg padder. Det berettes at i enkelte områder der den opptrer i stort antall nærmest har den bortimot utryddet frosken.
Knut Oddmund Almås, som bor i Årnsetfeltet i Rissa beretter følgende: «Ser i dagens avis at det muligens er observert en mårhund i Bjugn.
Sent torsdag kveld 10/06, sto jeg på stua og så en bevegelse gjennom rekkverket på verandaen. Det var et dyr som beveget seg som en hare i langsomme hopp. Jeg løp inn på kjøkkenet og fikk et glimt av dyret før det smatt inni skogen. «Vaskebjørn» var tanken som for gjennom hodet mitt (Jo da, jeg har sett vaskebjørn i dyrehage).
Det var ca 80 cm langt, var brunt og gråspraglestripet, og hadde busket hale omtrent som på en rev, men halen var kortere enn på en rev. Det liknet litt på en grevling, men hverken hale eller løpesett liknet på grevlingen. Jeg så ikke hodet på dyret.»
Den vaskebjørnliknende slektningen av hundedyrene har i Mellom-Europa sørget for å spre den livsfarlige parasitten echinococcus multiocularis. Denne bendelormlignende nematoden kan smitte over til både rev, grevling, hunder, gnagere og mennesker. Egg fra avføringa til smittede dyr kan overleve i årevis i naturen og føres med vassdrag over lange avstander. Så langt er denne parasitten ikke påvist i Norge, men i Tyskland eter folk ikke lenger ubehandlede bær fra tuene på grunn av denne snylteren.
