Garvik opplyser:«Jørgen Tysbotten var født 1.februar 1889 og døde 28.februar 1955. Han ble gravlagt ved Hegvik kirke 9.mars 1955.»
Garvik innrømmer at det nærmest er som utrolig å regne at Tysbotten levde i ti år etter krigens slutt, med tanke på den behandlingen han fikk av Rinnan-banden, Gestapo på Grini og «der Turm» på Akershus festning. I mars 1955 sto et minneord om Jørgen Tysbotten underskrevet ARNO i Arbeideravisa. Det sammenfatter mye av det som Tysbotten ble så kjent for:
Fjellmannen Jørgen Tysbotten,et av Gestapos offer, er død
Fra Stjørna kommer bud om at en av bygdens mest høgreiste skikkelser er vandret bort. Fjellbonden, fiskeren fra de mange vann innover Fosen-halvøya, han som våget sitt liv for å hjelpe flyktninger under krigen, han som kom heim som krøpling fra tårnet på Akershus i 1945, Jørgen Tysbotten, er død.
Den som en gang har hatt anledning til å treffe Jørgen Tysbotten, vil aldri mer kunne glemme mannen. Hans personlige egenskaper, hans evne til å fortelle, hans mange beretninger fra skogen og vatna, vil alltid stå levende i minnet. Hva har han ikke skapt der inne på fjellgården ved Gjølgavatnet? Alt hva en der kunne finne, var verk av Jørgens hender. Lysverket, alt sammen, like til skovlene i turbinen hadde han laget. Båten han rodde, kjøredoningen han brukte, kubbstolen han satt i, Jørgen hadde formet det hele.
Vel var han kjent blant de mange i distriktet før krigen brøt ut, men det var de vanskelige årene under okkupasjonen at hans navn ble hvisket på alles lepper som hadde noe med motstandsbevegelsen å gjøre. Hit tydde serbere og russere på rømningsferd fra Ørlandet. Her ble de stelt, her ble de gjemt, til de kunne komme videre.
Jørgen tok mot slipp, tok vare på våpnene, inntil en angiver en dag satte Gestapo på sporet, Så satt fruen enslig igjen, Jørgen og sønnen ble transportert bort,
Da han i 1945 gikk på land fra Fosen-båten, var han en merket mann, nedbrutt av umenneskelig behandling oppe i tårnet på Akershus og andre steder der bødlene gjorde sin gjerning.
Jørgen kom aldri helt over følgene av denne behandlingen. Livsmotet hadde han, aktiviteten vendte tilbake. Da jeg var der siste vinteren, holdt han på å bygge motorkjelke. Den skulle frakte ham innover fjellet på isfiske. Jeg vet ikke om han fikk den ferdig. Nå blir det i alle fall stille rundt husene ved Gjølgavatn. Men takk og beundring vil lyse over hans minne.
