De kaller seg et ”levefellesskap for og med utviklingshemmede”. Det mest spesielle er at ansvarspersonene på gården ikke er på jobb på samme måte som andre arbeidere innen psykisk helsevern. De bor på gården, i daglig naboskap med dem man vanligvis ville kalt ”brukerne”. – Det er en livsstil, sier Dag Balavoine, medlem av ledelsesgruppa på stedet.

Gården er en del av Camphill landsbystiftelse, som fyller 50 år i år, og er en verdensomspennende stiftelse innenfor det man kan kalle økolandsbybevegelsen. I Norge har stiftelsen seks tilholdssteder, tre av dem i Trøndelag.

Historiske omgivelser

Vår sightseeing på det store gårdsområdet i Vallersund begynner i butikken. Bilder henger på veggene fra den gangen dette var et yrende handelssted. Det er det ennå i dag, spesielt på lørdagene, når folk fra lokalsamfunnet rundt blir invitert inn på kaker og kaffe. Ellers kan man kjøpe en rekke økologiske produkter her, noen av dem svært kortreiste. Her selges også håndverksprodukter laget i veveri eller et av de andre verkstedene på gården.

Rett i nærheten ligger gårdens eldste bygning, fra 1500-tallet, der man i dag finner FRAM-skolen. I den staselige bygningen som en gang var leprahospital, drives nå et skoletilbud for unge utviklingshemmede som er ferdige med videregående skole. Det minner kanskje mest om en folkehøyskole. Ideen er å gi en god overgang fra livet i familie og skole til livet som voksen. Inntil seks elever får her en veldig tett oppfølging. Men nå er det sommerferie, og de er borte fra gården.

Nede i vannkanten står en skulptur av en sel. Ved fjære sjø ser den litt bortkommen ut, men snart flør det igjen, og da er den tilbake i sitt rette element. Kunstverket er et av flere på gården som er signert Astrid Dahlsveen, den nå avdøde billedhuggeren med tilholdssted på Ørlandet.

Et hjem gjennom mange år

Ute på veien treffer vi Astrid Margrethe Åkerholm. Hun har bodd på gården i 26 år nå, så man kan vel kalle henne en av veteran. Økolandsbyen kom i gang i 1981, da med et fokus på rusomsorg, før man tidlig på 2000-tallet gikk over til arbeid med utviklingshemmede.

Astrid er født på Gimle i Rissa, men oppvokst i Fannrem. Nå er hun pensjonist. – Men tidligere arbeidet jeg i bakeriet og med annen matlaging, og dessuten litt i fjøset, sier hun.

På spørsmål om hvordan hun får dagene til å gå, svarer hun kontant: – Jeg strikker, hører på radio og ser på kjærlighetsfilmer.

– Og så hilser du på alle som går forbi, skyter Dag Balavoine inn. – Og du er glad i en kaffe og en røyk.

I 60-årsgave fikk Astrid ny leilighet, i det idylliske røde trehuset som kalles Hans Nielsen Hauge-stua. Den kjente lekpredikanten var innom i Vallersund en gang i tida, men fikk en mildt sagt kjølig velkomst da. Vallersund gård har ønsket å gi ham litt oppreisning.

For øvrig bor folk på gården i flere forskjellige slags residenser, leiligheter eller hybler tilpasset deres behov, gjerne med noen fellesarealer.

Internasjonalt fellesskap

Tolv personer med utviklingshemning bor på gården, og ni ansvarspersoner, som riktig nok ikke hever fast lønn. I tillegg er et titalls personer engasjert i forskjellige delstillinger, og det er stadig praktikanter innom fra forskjellige steder i Europa. I det hele tatt er Vallersund gård et meget internasjonalt fellesskap.

Det gjelder ikke minst i disse dager, når elleve utlendinger i alderen 19 til 40 er her på ”Internasjonal dugnad”, et opplegg der man reiser utlands for å arbeide, men også for å få nye venner og oppleve en annen kultur.

Blant disse er Lucia Klinčková og Marianna Ševčikova fra Slovakia. – Vi liker naturen her, sier de. – Den er veldig forskjellig fra hjemlandet vårt, der vi jo ikke har noen kyst. Så dette er en stor opplevelse for oss.

Vel å merke er det ikke noe hvilehjem de er kommet til. – Det er hardt fysisk arbeid vi driver med her. Vi jenter er egentlig ikke vant til slikt fra hjemlandet vårt. Men folk her er vennlige, og vi har det bra.

Mangslungen drift

Det er i det hele tatt utrolig mye som foregår på Vallersund gård, der man setter sin ære i å være så selvstendig og selvforsynt som mulig.

Følgelig fikk man i 1985 den første privateide vindmølla i Norge. Varme hentes ut fra sjøen og jorda. Avløpsvannet renses i et biologisk renseanlegg, som til forveksling kan ligne en hvilken som helst pittoresk liten dam i en park.

Fra de eldste gårdshusene kan man spasere opp i en meget omfangsrik grønnsaks- og frukthage, der man dyrker alt fra squash og rødbeter til rips og kirsebær. Potet- og gulrotåker fins naturligvis også, og nå er man dessuten i ferd med å reise noen drivhus på gården. Da skal det bli paprika, tomat og agurk i fleng, bare for å nevne noe.

Så har man selvsagt hønsegården med sitt forråd av egg, og et fjøs der det holdes kyr. Bygningene er romslige, og tilrettelagt for at både lederne på gården og de utviklingshemmede skal kunne arbeide og trives der.

Eget bakeri

I bakeriet, som ble åpnet av daværende kronprins Harald og hans Sonja i 1989, treffer vi Yngvild Rønning. Hun bodde på Camphill-gården på Rotvoll før hun kom til Vallersund i september. – Jeg jobber med mye forskjellig her på gården, blant annet fôring av dyrene, forteller hun.

Men i dag er det produksjon av knekkebrød som på tapetet. Idet vi stikker hodet innom, sitter hun og pakker knekkebrød sammen med Johanna Nordmann, en tysk praktikant som har vært her i et år nå, og som er litt lei seg for at hun snart må reise igjen.

Her er også Ulrike Panhorst, sjefskokke, med til sammen tolv års fartstid på Vallersund gård. Hun er spesielt stolt av den store steinovnen, som må fyres opp to dager i forveien når hun skal riste müsli i den. Vedproduksjon har man forresten også her på gården. Ikke minst kan bakeriet skilte med en formidabel kornkvern.

Ikke et samfunn i samfunnet

I området rundt gården går flere stier, som beboerne i økolandsbyen har preparert. Disse brukes aktivt også av den øvrige lokalbefolkningen i Vallersund. Dag Balavoine er opptatt av at gården ikke skal være et eget samfunn i samfunnet, men en del av det øvrige lokalsamfunnet.

Spesielt populært er det å ta turen opp på Nesavarden, der skulpturen ”Fredsengelen” står på toppen. Den er laget av kunsteren Lehna Edwall, og er en av 22 slike fredsengler som står rundt omkring i verden.

Det virker meget passende at den også vokter over økolandsbyen på Vallersund gård, og er synlig for alle som bor der.