Mange europeere, også nordmenn, er overrasket over det som nå skjer i vår del av verden. Det bør vi ikke være. Jeg har flere ganger pekt på vestens manglende interesse for og evne til å påvirke situasjonen i Syria i positiv retning. I fem år har vi visst, men valgt å lukke øynene for ufattelige grusomheter mot sivilbefolkningen.

Libanon, et land som i areal er nesten bare halvparten så stort som Sør-Trøndelag fylke, har tatt imot en million flyktninger fra nabolandet Syria. Tyrkia har tatt imot to millioner. I Norge går enkelte av skaftet for å ta imot 10.000 medmennesker fra et land i krig. Måten vi tar imot flyktningene på skal vi selvsagt diskutere, men vårt ansvar for å hjelpe mennesker på flukt er udiskutabelt. Det er ikke mer enn to generasjoner siden det var nordmenn som flyktet fra et land i krig.

I mine øyne er et hvert menneske en ressurs. Vi framstiller dagens flyktninger som et problem og en utgiftspost. Det er kortsiktig tenkt. Norge har lenge vært avhengig av arbeidskraft fra andre land, delvis for å få utført arbeid de fleste nordmenn ser som lite attraktivt. Flyktningene vi nå tar i mot har alle ressurser å bidra med. Ressurser vi må legge til rette for at de får brukt, til beste både for fellesskapet og den enkelte.

Når vi ikke maktet å høre eller se krigen i heimlandet, så plikter vi å stille opp når de banker på døra. Samtidig kan vi etter evne forsøke å ha to tanker i hodet på samme tid, ved å bidra til en løsning på borgerkrigen i Syria. Strømmen av flyktninger som Europa nå opplever er delvis en naturlig effekt av vår unnfallenhet. Når familier ikke har utsikt til annet enn et liv i en flyktningleir, og barn ikke får mulighet til skolegang i år etter år, da vil enhver far eller mor lete etter utsikt til en bedre framtid.

Om noen fortsatt ikke har forstått Europas rolle og ansvar i forhold til fenomenet borgerkrig i Midt-Østen og Afrika, så anbefaler jeg å friske opp geografikunnskapene fra barneskolen. Se hvordan landegrensene er tegnet opp i de nevnte verdensdeler. Med få unntak har alle landene en eller flere snorrette grenser. I Europa finnes ikke slike grensesettinger.

Forklaringen ligger i vår del av verden. Det var europeiske kolonimakter som i sin kyniske jakt etter ressurser tegnet opp grensene. Uten hensyn til lokale folkegruppers ulike kulturer og språk. Når kolonimaktene mer eller mindre motvillig trakk seg ut av områdene etterlot de i mange tilfeller land som var som skapt til å ende opp i kaos og borgerkrig.

Etter kolonitidens endelikt har tidligere kolonier med store naturressurser, som olje og gass, opprettholdt Vestens interesse. Mange tvilsomme statsledere med evne til å tilfredsstille Vestens appetitt på billig tilgang til naturressurser, har fått herske relativt fritt med egen befolkning. Også statsledere som folket i utgangspunktet har ønsket velkommen har over tid utviklet despotiske trekk. Uten dermed nødvendigvis å ha mistet støtten fra mektige allierte i vår del av verden. Økonomi er et nøkkelord i denne sammenheng.

Jeg sier ikke med dette at absolutt alle som søker asyl nødvendigvis har et liv som allerede er lagt i ruiner. Men mange har mistet håpet om å kunne vende tilbake til det livet de hadde i sitt heimland. De ser en ny start som eneste mulighet. Ikke bare for seg sjøl, men like mye eller mer for sine unger. Det er så innlysende og lett å begripe. Om Norge ikke var en kolonimakt, så er vi et land som i dag kollektivt nyter godt av en rekke privilegier som er få forunt.

Min erfaring er at de aller fleste som søker trygghet i Norge har et sterkt ønske om å bidra positivt i sitt nye heimland. Integrering er en forutsetning for at det skal være mulig. Vi og våre myndigheter må sette de rette betingelser for en slik prosess. Samtidig må vi ikke glemme bakgrunnen og ansvaret for den historien som har formet mange av de nasjoner som i dag er herjet av krig og ekstremisme.

Debatten om hvordan vi løser dagens utfordringer må leve videre. Bare på den måten kan vi finne nye og bedre løsninger. Men debatten må ikke baseres på et ønske om å skape frykt eller fordumming. Det henger dårlig på greip på den ene siden å omfavne globalisering så lenge den betyr billige feriereiser til andre land og tilgang til alskens nyttige og unyttige produkter til hus og heim, og samtidig reagere med sjokk, sinne eller avsky når den samme globaliseringen banker på vår egen stuedør. La menneskeverdet stå i sentrum og debatten handle om en søken etter konstruktive løsninger!

Skjalg Ledang

Kommentator / journalist