Overgrep visste jeg ikke hva var før jeg ble voksen. I ordet voldtekt ligger meningen litt i ordet. Min oppfattelse av ordet voldtekt som barn/ungdom, var at man hylte skrek, slo, beit, prøvde å komme seg unna mens en voldtektsforbryter holdt offeret sitt nede og tvang seg på. Noe som ikke er tilfelle i de fleste overgrepssaker som involverer barn.
Hvordan skal et barn kunne melde fra om overgrep om det ikke vet hva overgrep er? Om de ikke vet at de har usynlige intimgrenser? Som så gradvis kan krysses at når den som begår overgrepet har kommet frem til ”målet”, føler barnet selv at det er deres skyld og at de var med på det? De sa jo ikke nei, de dyttet ikke overgriperen vekk. De blir ofte handlingslammet, ute av stand til å fjerne seg fra situasjonen eller reagere. Etterpå føler de skam og tør ikke fortelle det til noen. Dette var ikke en voldtekt, de var jo med på det, så det var jo deres egen skyld, føler de.
Overgrep mot barn skjer ofte langt ute i en lek hvor grensene gradvis blir skyvd uten at barnet merker det, eller helt forstår hva som skjer. Det kan begynne med for eksempel kiling, herjing, lekeslossing og lek gjennom forskjellige typer rollespill. Og plutselig er de fanget i en situasjon som er ubehagelig, men som de ikke føler de kan komme seg ut av eller ikke helt forstår hvordan de havnet i.
De sitter igjen med en uggen følelse de ikke kan sette ord på eller forstå, som de på grunn av skam ikke tør fortelle til noen. Grensene deres er tatt ifra dem, og kroppen ”tilhører” liksom ikke dem selv mer. Og da er det lettere at de godtar at det skjer igjen. Eller, når de blir eldre er lette å utnytte, da de ikke har den selvrespekten og de grensene som andre har. Lav selvfølelse, egenverdi gjør at man godtar ting man ikke vanligvis ville godtatt, og gjør ting man egentlig ikke vil, fordi man føler man ikke har rett til å si nei. De føler de ikke er verdt noe.
Kunnskap er makt! Jeg mener vi må gi barn redskapene til å si nei om de blir utsatt for overgrep, eller i det minste redskapene til å forstå at det er galt, og ordene til å beskrive hva de er blitt utsatt for, så de kan si ifra. Vi må fortelle dem om de usynlige intimgrensene og hvor de går. Fortelle dem hva som kan skje om de krysses, og på hvilke måter noen kan prøve å krysse dem på.
Det er trist men sant. De må vite at det finnes voksne eller barn eldre enn dem selv som vil utnytte dem, og hvordan håndtere det hvis det skjer. Dette krever at de vet hva ting heter, for eksempel kroppsdelene. De må kunne si hva overgriperen gjorde, eventuelt fikk dem til å gjøre. Det er viktig å være tydelig fra de er veldig små på ”min” kropp og ”din” kropp, hvilke kroppsdeler som er intime og hva som er ok og ikke ok å gjøre mot andre og hva som er ok at andre gjør mot dem.
Vi må fortelle om de usynlige grensene og gjøre dem bevisst på dem. Vi må fortelle barna at det er grenser, selv om de ikke synes, og at ingen skal få ta grensene ifra dem. I tillegg må de vite at om det skjer overgrep, er det ikke deres skyld og at de ikke skal føle skam. Vi må fortelle dem hva skam er, beskrive følelsen, så de kan gjenkjenne den når den kommer.
Barn er tillitsfulle og naive, og har ingen gjort dem bevist på hva som er ok, og vist hvor grensene går, kan det være vanskelig for barna å sette grenser. Derfor vil kunnskap om dette være det eneste ”våpenet” de har om de skulle havne i en situasjon hvor de kan bli eller blir utsatt for overgrep. I hvert fall i det tilfellet overgriperen bakker ut fordi barnet setter tydelige grenser, og ikke lar seg manipulere. I de andre tilfellene hvor overgriperen tvinger seg på likevel, vil offeret kanskje i det minste, forstå at det ikke var hans/hennes egen skyld, og skammen kanskje ikke like stor. Og har barnet i tillegg blitt ”utstyrt” med ordene til og beskrive hva de har blitt utsatt for, går det kanskje an å forhindre at det skjer igjen. Eventuelt gjøre det enklere å gjøre skadevirkningene til offeret mindre.
Overgriperen kan være et storebror, en tante/onkel, et eldre søskenbarn, en forelder, steforelder, en nabogutt, barnepasser, en trener , en lærer, en fremmed eller en via internett osv. Det er en person som har tilgang til barnet enten direkte eller via internett eller telefon, og over tid kan skyve grenser. På nett kalles det ”grooming” når man via samtaler, tekstmeldinger, mail, sosiale media, interaktive dataspill på internett etc. bearbeider og manipulerer noen til å møtes, fortelle hvor de bor og få de til å bli med på ting overgriperen ønsker.
Hvor det er barn på nett, er det også overgripere. De kamuflerer seg i spill og sosiale media med falske brukere og profiler. De utgir seg som oftest som å være barn selv. På Internett i disse dager, finnes en rekke nettsted for barn, ungdom og voksne hvor det er lett for en overgriper å finne seg et bytte. De sitter der og fisker til de får napp, så går de systematisk til verks for å nå byttet og dermed bearbeide det. Mitt råd er: Følg aldersgrensene som er satt på sosiale media (13 årsgrense på de fleste), og følg nøye med på spill og nettsteder barna er på. Og igjen: Fortell dem om hva som er der ute og hvilke taktikker overgripere bruker for å nå dem på nett. Hold dere unna apper og spill hvor det er lett for overgripere å kamuflere seg. Fortell barn hva ”grooming” er. Da kan de lett å la være å svare dem eventuelt blokkere personen, eller kanskje aller helst slette spillet overgriperen er på. Send en mail til de som har laget og selger spillet, og fortell om episoden.
Kunnskap er makt! Gi barna et skjold, fortell dem om farene som truer der ute og hvordan de kan beskytte seg på best mulig måte. Gi dem redskapene til å håndtere det, gi dem våpen i form av kunnskap og ord til å beskytte seg. Gi dem ordene:
Nei! Jeg vil ikke!! Stopp! Dette er ikke ok! Nå krysser du mine intimgrenser! Det er ulovlig! Gjør du det, er du en overgriper! La meg være!
