Klokka er sannsynligvis et sted mellom 15.00 og 15.30. Det er søndag ettermiddag 22. mai 1977. Ute er det lavt skydekke og tykk tåke er på vei innover land. Margot og ektemannen Harald sitter på kjøkkenet og drikker kaffe hjemme på Fagervoll i Agdenes. Der ifra nyter de fin utsikt utover Trondheimsfjorden og rett over mot det flate Ørlandet.
«Noe blått og hvitt»
Idet Margot ser ut vinduet, skimter hun noe som faller mot sjøen. Hun beskriver det senere som «noe blått og hvitt». Dette «noe» faller ned akkurat i skjul for bakkekanten ved sjøen. Noen hundre meter nedenfor ekteparets hus ligger det en liten bergknaus ved sjøen. Det er bak denne Margot ser noe falle ned. Hun ser sannsynligvis ikke at dette «noe» treffer vannflaten.
«Hvad i all verden var dette», nærmest roper Margot.
Det er i hvert fall slik hun forklarer det til politiet to dager senere. Også ektemannen Harald hører Margots rop. Ekteparet ser ut gjennom ruta og utover sjøen mot der Margot hadde sett noe falle ned.
«Men de så bare en måke som fløy opp derfra», står det i politirapporten.
Om kvelden søndag 22. mai hører ekteparet på radio. Der får de vite at piloten Olaf Ottersbo og hans fly er savnet. Margot setter da etter alt å dømme forsvinningen i sammenheng med det hun så tidligere på dagen. Problemet er bare at hun ikke er sikker på hva hun så. Mens de hører på radioen, nevner Margot hendelsen tidligere på dagen for ektemannen Harald. Dette går fram av politiavhøret.
«Noe stort»
Margot Brevik døde 92 år gammel i 2011. Hun var aldri sikker på om det var et fly hun så styrte i sjøen. Hun mente det også kan ha vært en fugl, går det frem av politirapportene.
«Det var noe stort, noe blått og hvitt hun så, men hun så det bare i et lite skimt og visste faktisk etterpå ikke om hun skulle tro hun hadde sett noe eller ikke», står det i rapporten fra avhøret med den gang 57 år gamle Margot.
Hennes observasjon er uten tvil det mest konkrete sporet etter ørlendingen Olaf Ottersbo.
Tilbake
40 år etter avlegger Fosna-Folket Mølnbukta i Agdenes et besøk. Vi sporer opp familien Brevik som fremdeles bor i det samme huset. Margots sønn Harald Brevik tar imot oss. Han husker godt hendelsen i 1977. Harald viser oss vinduet som Margot satt ved da hun gjorde observasjonen denne søndags ettermiddagen.
- Ruta står på samme plass nå som i 1977. Den gang kunne man se fjellknausen nede ved sjøen her ifra. Nå er den dekket av trær. Jeg tror ikke mor så at gjenstanden traff sjøen, forteller Harald og mener mora så den forsvinne bak fjellknausen.
Dette støttes også av politirapporten. Siden Margot mente den forsvant bak fjellknausen, konkluderte politiet med at gjenstanden måtte ha truffet sjøen nærmere land enn 300 meter. Hadde gjenstanden truffet sjøen lenger ut, ville Margot ha sett sammenstøtet med vannflata. Var det Olaf Ottersbo hun så styrte i døden?
Tett tåke
En storstilt leteaksjon kom raskt i gang om ettermiddagen 22. mai 1977. Olaf Ottersbo lettet fra Ørland flystasjon med sin privateide Cessna 172 klokken 14.27. Da flytårnet på Ørlandet ikke lyktes i å få kontakt med ham etter gjentatte forsøk, og den innmeldte flytiden gikk ut, ble det erklært nødssituasjon klokken 15.55. Politiet ble på samme tidspunkt kontaktet. Fem fly, to til tre helikopter fra Forsvaret samt tre sivile småfly deltok i letearbeidet. På sjøen bisto både militære og sivile båter. Alt søk var resultatløst. Den 25. mai, tre dager etter forsvinningen, ble letingen fra lufta innstilt.
Deltok i letearbeidet
En av dem som var sentral i letearbeidet for 40 år siden var Egil Weiseth. Han var på den tiden helikopterpilot og nestkommanderende på 330-skvadronen på Ørland flystasjon.
- Den helga Olaf forsvant, hadde ikke Ørland noen besetning på Sea King som kunne bidra noe. Derfor ble Sea King fra Sola «scramblet». Jeg var i Meråker med familien da Per Sagflaat ringte meg fra Ørland og spurte om jeg kunne bidra med å få Sea King-en i lufta, forteller han.
Weiseth dro ned til Værnes og fløy der ifra til Ørland. Deretter ble det leting med Sea King over Fosen. Weiseth husker i dag ikke eksakt hvor det ble søkt den første ettermiddagen og kvelden.
- Tårnet hadde få opplysninger om hvor han kunne være, så jeg går ut ifra at vi gjorde grovsøk rundt omkring. Vi finkjemmet ikke terrenget på et konsentrert område, sier han.
Like over midnatt 23. mai måtte Weiseth og mannskapet avbryte søket etter Ottersbo for å fly ned til Vågå og Sjodalsvatnet hvor en mann var frosset fast i isen. Etter å ha reddet livet til mannen, dro Sea King-en nordover til Ørland igjen mandag morgen. Weiseth opplyser at han den 24. mai fløy i ni timer og søkte etter Olaf Ottersbo. Også 25. mai ble det to turer i lufta.
- Vi fløy totalt 17 timer og 40 minutter og søkte etter Ottersbo. Det er ikke småtteri det. Da vi fløy over Fosen lenge etterpå, tittet vi ned på landskapet eller fløy lavere enn normalt i håp om å se noe. Det hang i lenge, forteller Weiseth.
Tips fra hele Trøndelag
Søket etter Ottersbo ble allerede fra en tidlig fase organisert fra Værnes. Ifølge avisreferatene kom det inn rundt 150 tips fra vitner som mente å ha sett eller hørt noe. Observasjonene strakte seg fra Frosta i øst, til Snåsa i nord, Oppdal i sør og Agdenes i vest. Til og med fra Romsdalen kom det inn tips fra en som mente å ha sett et enmotors fly ved Trollstigen.
Det potensielle søkeområdet var enormt og ingenting kunne utelukkes helt. I flyhavarirapporten er det anslått at Ottersbo hadde drivstoff til å fly i om lag tre timer. Etter at Ottersbo hadde vært i lufta i 42 minutter, forsøkte flytårnet på Ørlandet å kontakte ham. De fikk ingen respons. Det kan bety to ting. Enten har Ottersbo styrtet innen 42 minutter, eller så var det noe galt med radioen på flyet hans. Fridtjof Morken og Snorre Skilleås, begge venner av Olaf Ottersbo, mener det ikke er usannsynlig at radioen i flyet ikke virket.
Vitner på Fosen
Før avgang meldte Ottersbo av om én times lokal flyving. Piloter og flyveledere Fosna-Folket har snakket med, forklarer at det vil si innenfor Ørland flystasjons kontrollområde. Dersom man for eksempel fløy mot Værnes, måtte man melde fra cirka ved Vanvikan eller Storvatnet for å gå inn i Værnes sitt kontrollområde.
Det kom inn flere vitneobservasjoner fra Fosen etter flyforsvinningen. Flere av observasjonene kom som et resultat av at politiet selv ringte rundt til folk for å høre om de hadde sett noe. Noen hadde sett et småfly i lufta, andre mente de hadde hørt flyet. Dokumentene Fosna-Folket har fått tilgang til, viser at det blant annet ble meldt inn vitneobservasjoner fra Vestrått i Ørland, Høybakken, Ervika og Eide i Bjugn samt fra Stjern og Lysvatnet i Åfjord. Disse observasjonene ble mottatt av politiet samme dag som Ottersbo forsvant. I Ervika i Bjugn hadde et ektepar sett et fly som fløy i retning nordøst i 14.30-tida, altså like etter Ottersbos take-off. Flyet forsvant, ifølge paret, på østsiden av Kopparen i Bjugn.
Etter at Fosna-Folket skrev om saken fredag forrige uke, har flere kontaktet avisa og sagt at de så eller hørte flyet denne søndagen for 40 år siden. En av dem er Asle Reksterberg.
- Jeg var på den gamle skytebanen ved Lerberen da jeg så Ottersbo fly over Lerberen i retning nordøst mot Botngård, opplyser han.
Observasjonen stemmer godt overens med flygeleder Ledang og ekteparet i Ervika sine observasjoner. Reksterberg kjente Olaf Ottersbo og var flere ganger oppe i fly sammen med ham. Han er derfor ikke i tvil om at det var Olaf sitt fly han så den dagen. Reksterberg opplyser at han ikke meldte inn opplysningen til politiet den gangen.
- Jeg regnet med de hadde god kontroll på hvilken retning han tok av, påpeker han.
Lette fra fly
Fridtjof Morken fikk høre om forsvinningen bare noen timer etter at Ottersbo lettet fra Ørland.
- Snorre Skilleås kom hit. Jeg husker vi satt på kjøkkenet. Snorre fortalte at Olaf var borte. At de ikke visste hvor han var. Vi hoppet inn i et fly og dro ut for å lete. De første timene lette vi ganske vilkårlig. Vi mente at det ikke skulle være noe problem å se det dersom det lå et fly på bakken, men vi ble forstyrret av snøflekkene i fjellene. Vi trodde det kunne være fly, forteller Morken.
Han opplyser at det ble mer struktur på letearbeidet da Weiseth kom utover til Ørland fra Meråker. Snorre Skilleås føler seg sikker på at Ottersbo styrtet utenfor Agdenes.
- Vi snakket med folk som hadde sett ham. Olaf fløy blant annet over Vallersund, Håøya i Stjørnfjorden og Fevåg. Den siste observasjonen var fra ei dame i Agdenes. Vi fikk klokkeslettene da folk hadde sett ham og kunne tegne opp ruta, forteller han.
Ringerunde på Agdenes
Selv om det kom inn en rekke tips fra Fosen, er det fra Agdenes det kom inn flest observasjoner. Minst åtte personer mente å ha sett et fly over Agdenes i det aktuelle tidsrommet søndag 22. mai 1977. Det tok imidlertid noe tid før opplysningene kom i politiet og redningstjenestens hender.
Av politirapportene går det frem at Agdenes-lensmann Asbjørn Hauge klokken 21.05 samme dag som Ottersbo forsvant ble bedt om å undersøke om noen i kommunen hadde sett et småfly. Det ble i første omgang ringt rundt til en rekke personer fra Leksa i sørvest til Ingdalen i øst. Ingen hadde sett noe fly. Dagen etter at Ottersbo ble meldt savnet, ble en angivelig oljeflekk observert ved Sør-Leksa. Det ble da foretatt en ringerunde til folk på Leksa, men ingen hadde noen relevante opplysninger å komme med.
12-åring kan ha sett
Først om morgenen tirsdag 24. mai, to dager etter forsvinningen, begynte tipsene å strømme inn til Agdenes lensmannskontor. Denne dagen fikk politiet greie på at seks personer hadde relevante observasjoner å komme med. Fire av dem mente å ha sett et småfly som fløy innover Trondheimsfjorden. I første omgang ser dette ut til å stemme dårlig overens med at flyet skal ha gått i sjøen ved Mølnbukt, men en 12 år gammel jente kom i den sammenheng med en svært interessant observasjon. Jenta hadde sittet og spist middag med blant andre oldefaren på Selva.
Den eldre var en av dem som så flyet fly innover fjorden. Dette var ifølge ham cirka klokken 14.45. Fem minutter senere skal imidlertid oldebarnet, den 12 år gamle jenta, ha gått fra middagsbordet. Hun gikk ut i inngangsdøra. Der ifra hadde hun sett et lite fly med noe blått på komme utover fjorden. Det skal ifølge jenta ha hatt lav høyde og fløy i retning Breivika på Selva. Kanskje Ottersbo først fløy innover fjorden, for så å foreta en slags stor u-sving for å fly utover fjorden og inn mot landing på Ørland flystasjon?
Tok ikke kontakt
Fosna-Folket har gjennomgått alle vitneobservasjoner i saken. Margot Brevik virker å være den eneste som kan ha sett selve flystyrten. Heller ikke hun tok kontakt med politiet selv. Politiet kom i kontakt med Margots bror Kolbjørn Østgård som var samvirkelagsbestyrer. Kolbjørn hadde da fortalt at søsteren Margot hadde sett «noe» som falt i sjøen bak fjellknausen rett nedenfor bostedet på Fagervoll i Mølnbukta. Ifølge broren hadde Margot sagt at det kunne ha vært en fugl eller hva som helst. 57 år gamle Margot Brevik ble først avhørt klokken 12.00 tirsdag 24. mai, to dager etter Ottersbos take-off. I tillegg til politiet, ble Margot også avhørt av Egil Weiseth. Han anser Margots vitneutsagn som svært troverdig. Weiseth beskriver henne som en forsiktig dame.
- Jeg dro hjem til henne på Agdenes. Hun kom da med opplysninger hun ikke hadde turt å si ifra om fordi hun ikke var sikker på hva hun så. Hun var redd for å si noe «gærnt». Hun forklarte at hun hadde hvilt middag. Så hadde hun stått opp for å lage kaffe. Da så hun ut gjennom vinduet og fikk se noe ute i Trondheimsleia. Sånn som hun forklarte det, kom det flygende mot Agdenes-siden og ikke mot Ørland, forklarer Weiseth.
Han har ingen tro på at det var en fugl Margot så.
- Jeg så hvor langt unna huset den bergknausen lå. Det var jo bak den hun så «noe» falle ned. Jeg tror knapt hun ville ha sett en måse på så langt hold. Vi ble vel enige om at det måtte være noe større som forsvant der. Så spørs det om Olaf Ottersbo havarerte der da. Men det er rart at ikke plastikk, et kart eller noe annet fløt i vannet etterpå. Ingenting er funnet i fjæra, påpeker Weiseth.
- Jeg måtte bare innse det.
Her ender mine dager.
Det forteller Erling Ågren. Fredag 27. mai 1977 holdt flyforsvinningen på å kreve nok et menneskeliv.
- Det var vel ikke min tur den gang, sier Ågren 40 år senere.
I 1977 vurderte redningstjenesten Margot Breviks observasjon av «noe» som falt i sjøen ved Mølnbukt som det heteste tipset i søket etter Olaf Ottersbo. Fjæra i området fra Valset til Røysaneset i Agdenes ble flere ganger gjennomsøkt av Røde kors og politi. Ingen vrakdeler ble funnet. Sjøkanten ble også undersøkt fra motorbåt. I tillegg ble det aktuelle sjøområdet gått over med ekkolodd. Det ble observert flere oljeflekker og mulige oljeflekker i området. Prøver av disse ble sendt til NTH i Trondheim. I politirapportene går det ikke fram hva NTH konkluderte med, men Fosna-Folket skrev i en notis i juni 1977 at oljeprøven slo fast at det ikke dreide seg om flybensin.
Voldsom strøm
De som ofret mest i jakten på Olaf Ottersbo, var nok uten tvil Ørland froskemannsklubb. Peter Hofstad, Terje Halvorsen, Fridtjof Morken, Harald Hegvik Hansen og Erling Ågren var blant dem som deltok i søket. Torsdag 26. mai, fire dager etter forsvinningen, startet de søk fra båter utenfor Fagervoll ved Mølnbukta i Agdenes.
- Vi ble vel kontaktet. Da det var såpass konkrete observasjoner, stilte vi opp. Jeg hadde inntrykk av at alle i Ørland lette etter Olaf Ottersbo. Han var jo ørlending, påpeker Ågren.
Han forteller at de ved hjelp av ekkolodd fant noe de trodde var en flyvinge denne torsdagen.
- Vi brukte en ståldregg. Det var en vaier med et slags anker i enden som vi slapp ned på bunnen fra båten. Jeg firte meg ned. Det var jævlig til strøm der. Helt voldsomt. Jeg blåholdt meg i vaieren. Dersom jeg hadde sluppet taket, kunne jeg ha blitt tatt av strømmen. Da jeg kom ned på bunnen, viste det seg at det bare var en slags steinplate dere nede, forteller Ågren.
- Pustet inn nåler
Dagen etter, fredag 27. mai, forsøkte dykkerne en ny taktikk. De prøvde en slags manngard under vann. Dykkerne gikk ned mellom to båter. Alle dykkerne holdt seg fast i et tau som igjen var festet til en båt i hver ende.
- Det var god sikt under vann. Vi gikk langs bunnen på 20- til 30 meters dyp. Det var vel cirka ti meter mellom hver mann. Jeg følte meg i grunn veldig fin da, forteller Ågren.
Plutselig fikk han noe som kalles ising i ventilen.
- Det skjer vel én av en million ganger. Det føltes som jeg pustet inn nåler. Det stakk noe voldsomt og det var veldig vondt. Jeg måtte rett og slett gi opp å puste. Jeg gikk nest ytterst i manngarden, så jeg gikk bort til sidemannen, som gikk ytterst, og signaliserte at jeg måtte opp.
Satt fast under vann
Ågren forklarer at han på det tidspunktet mente å ha kontroll på situasjonen.
- Jeg begynte å gå opp via tauet. I det jeg foretok oppstigningen minsket trykket og jeg fikk luft i lungene. Etter å ha steget ti-tolv meter så jeg plutselig at boblene bare for rett opp. Da oppdaget jeg at jeg hang fast. Det var en knute på tauet som hadde kilt seg fast rundt den ene foten min. Jeg hadde en kniv på foten. Jeg forsøkte å få tak i den for å skjære meg løs, men jeg mistet kniven. Jeg hadde vel litt panikk. Jeg måtte bare innse at her ender mine dager. Det siste jeg gjorde før jeg besvimte, var å surre tauet rundt hånda mi, forteller han.
Så seg selv i
fugleperspektiv
Det som så skjedde har brent seg fast i minnet hans. Ågren hadde etter alt å dømme druknet og fikk det mange vil kalle en nær døden-opplevelse.
- Jeg dras gjennom et sort hull. Rundt og rundt i sirkel i en helvetes fart. Farten økes hele tida. Plutselig kommer jeg ut i den andre enden av tunnelen. Der er det stille og rolig og helt behagelig. Så ser jeg meg selv fra oven. Jeg ser at jeg henger i vannskorpa. Jeg har mistet munnstykket. Jeg ser det fortsatt klart og tydelig for meg.
- Livredd
Ågren fløt etter hvert opp til sjøflata. Der ble han oppdaget av de andre dykkerne. Hvor lenge han var under vann, er vanskelig å si, men Ågren sier noen har anslått et sted mellom 15- og 20 minutter.
- Jeg fikk et tegn av naboen min om at vi skulle opp, forteller Fridtjof Morken.
- Hva i all verden var dette her, vi skulle jo holde på lenger, tenkte jeg. Da jeg kom opp så jeg at det var aktivitet ved den ene båten. Jeg svømte bort dit. Da så jeg at det var Erling Ågren de skulle få heist opp i båten. Jeg ble livredd. Han var naboen min og en av mine beste venner. Terje Halvorsen hadde tatt over kommandoen. Han er jo proff på det området. Terje sa at jeg måtte skjæra av dykkerdrakten til Erling. Deretter begynte Terje med livredning, sier Morken.
Han synes det er vanskelig å forstå at en person kan ha så mye vann i kroppen som det Erling Ågren hadde. Morken trekker også frem Per Sagflaat på 330-skvadronen.
- Det var ikke vakt på 330-skvadronen den dagen. Sagflaat fikk tak i Egil Weiseth som igjen begynte å scramble folk, opplyser Morken.
- Skjeggete og fæl
Terje Halvorsen utførte hjerte- og lungeredning på Ågren i lengre tid. Han var sterkt delaktig i å berge fosningens liv. Selv husker Ågren et lite glimt av dette.
- Terje holdt på med munn- til munn-metoden. Han var skjeggete og fæl. Jeg husker det som en heslig opplevelse. Akkurat da var det som om jeg levde i to verdener. En var ubehagelig, kald og med en skjeggete kar som klina med meg. Jeg ville over på den andre sida der det var varmt og deilig.
- Ble helt stiv
Ågren ble fraktet med båt i land på Brekstad hvor et Sea King-helikopter ventet. Der ifra gikk ferden til Værnes hvor et Braathens-fly ble stanset før avgang. Flyet ble tømt for passasjerer og Ågren fikk skyss til Bergen hvor man har landets beste ekspertise på drukning.
- Jeg husker så vidt sirenene fra Flesland og inn til Haukeland. Jeg har fått fortalt at det aldri har gått så fort fra Flesland til Haukeland sykehus. Det var veldig mange marginer på min side, erkjenner Ågren.
På sykehuset ble ørlendingen liggende i koma. Hjemme på Ørland ventet dykkerkompisene i uvisse. Fridtjof Morken dro hjem til Ågrens kone for å gi henne beskjed om ulykken.
- Jeg sto der i blaut dykkerdrakt og ringte på. Da kom Ingeborg ut, og hun bare så på meg og ble helt stiv i ansiktet. Hun skjønte at det hadde hendt noe.
Var flau
Den helga ventet Morken, Ågrens kone Ingeborg og de andre på oppdateringer fra Haukeland sykehus. Tilbakemeldingene de fikk var kun at tilstanden var uendret. Først på mandag våknet Ågren fra koma.
- Det var utpå dagen. Jeg våknet og visste ikke hvor jeg var. Det gikk opp for meg at jeg var på sykehus. Kroppen var full av kabler og slanger. Jeg prøvde å rope, men fikk ikke ut en lyd på grunn av en tube i halsen. Jeg røsket ut alt og ropte på nytt. Det kom en sykepleier, og da husket jeg alt. Der og da var jeg flau over at det endte med en ulykke, sier han.
Ågren slapp fra drukningen uten varige mén. Han var tilbake i jobben som lærer etter en uke. Noen debrief var det heller ikke snakk om den gang.
- Nå sier folk at du skal fortelle om slike opplevelser flest mulig ganger. Det ble aldri gjort. Utpå høsten samme år satte jeg meg ned for å skrive ned alt jeg husket. Da fikk jeg det ut, forklarer han.
- Mareritt
Kompisen Fridtjof Morken får fortsatt tårer i øynene av å snakke om hendelsen.
- Det var en helvetes uke. Det var så uvirkelig alt sammen. Alt som før var hyggelig med flyving og dykking, ble plutselig et mareritt. Når vi skulle ordne opp i det med Olaf, holdt vi på å miste enda en venn, påpeker han.
Morken mener drukningen utenfor Mølnbukt ble en brems i letingen etter Olaf Ottersbo.
- Det skulle noe til for at vi skulle kle på oss for å dykke igjen, sier han.
Terje Halvorsen forteller imidlertid til Fosna-Folket at han var nede i Mølnbukta og dykket igjen etter ulykken. Også da uten å finne noe relevant for saken.
Tatt av strømmen?
Både Ågren, Morken og Halvorsen beskriver området de dykket på i 1977 som et platå under vann. Mens det der er 20- til 50 meter dypt, er det stupbratt ned fra platået og ned til 400 meters dyp. Morken og Ågren tror Ottersbos fly kan være tatt av strømmen i sjøen.
- Hele Trondheimsfjorden skal ut gjennom det smale utløpet når det går mot fjæra sjø, påpeker Morken og mener det lette flyet kan ha blitt med strømmen langt utover.
- Flyet er så lett i forhold til vannet at det kan gå ut og inn fjorden mange ganger. Å finne igjen det flyet tror jeg aldri vi greier. Det ligger i hvert fall ikke her, sier Aagren og peker på området de undersøkte i 1977.
- Kanskje det kan ligge utenfor undervannsskrenten på 400 meters dyp?
- Ja, men jeg regner med at det ikke er noe mindre strøm der heller. At det ligger akkurat i den linja her, tviler jeg sterkt på. Jeg regner med det har hektet seg fast i en eller annen skrent i den forferdelige dybden som er i Trondheimsfjorden her, sier Ågren.
All organisert leting etter Olaf Ottersbo ble avsluttet den 1. juli 1977. Siden har ingen funnet noe som kan settes i forbindelse med flyforsvinningen. Flyhavarikommisjonen konkluderte i 1978 som følger:
«Flyhavarikommisjonen antar at LN-VIE er havarert og at den ombordværende har omkommet».
Gikk du glipp av de to første delene av serien?
Del 1: Take-off:
Forsvant på 40 minutter. Savnet i 40 år.
Del 2: Olaf: