Hans Henrik Horneman er yngst i søskenflokken på fire. Han er født i 1963, og har tre eldre søstre.
- Jeg følte nok at det var visse begrensninger med det å vokse opp på Rein. Jeg var en veldig ordentlig og beskjeden gutt, forteller han.
Han trivdes ikke på skolen, og ble lubben etter hvert, noe som plaget ham. Selvtilliten var på bånn.
- Jeg ble ikke mobbet, men var utilpass og kompenserte med å være høflig og jobbe hardt for gode karakterer, sier han.
Han var nært knyttet til sin mor, og likte å tilbringe tid på kjøkkenet sammen med henne. Heimkunnskap var et fag han trivdes med på skolen.
- I dag hadde jeg kanskje valgt kokkeyrket om jeg skulle velge på nytt.
- Mor var svært opptatt av frivillig arbeid, men etter hvert ble hun syk. Fikk svulsts på hjernen og døde, forteller han.
Han hadde også et spesielt godt forhold til sin farfar.
- Han hadde en fortid som NS-medlem. Han var ikke slem, men ble straffa ekstra hardt etter krigen fordi han var fra Rein. Det var de første som ble tatt som fikk hardest straff, mener Hans Henrik. Han satt Falstad ett års tid etter krigen.
- Jeg har jeg nok arvet mye av nysgjerrigheten min fra ham. Jeg husker han dro jevnlig til Trondheim og kom tilbake med eksotiske frukter vi fikk smake på, minnes han.
Hornemanslekta
Reins Kloster ble kjøpt av Hornemann-slekta i 1704. Hans Henrik er 10. generasjon Horneman. Så sent som i 1947 kjøpte den siste husmannen seg ut fra Rein. På det meste var over 200 gårder underlagt Reins Kloster.
- Reins Kloster var på den tiden pantsatt til en nederlender, av kongen. Så kom Horneman-slekta og kjøpte den. Jeg har regnet ut at det de betalte for Reins Kloster i 1704 tilsvarer 50 millioner kroner i dagens kurs, smiler Hans Henrik.
- Det må jo være litt spesielt å komme fra ei slik slekt?
- Jeg tenker overhodet ikke på mine forfedre. For meg er det klosteret som var her, som er mest interessant. Når det var på sitt største var det større en Nidarosdomen, forteller han.
- Hvordan er det å bo i en bygning fra 1800-tallet?
- Du må ha nok ved, kommer det tørt og kontant.
Reins Kloster består i dag av 30 rom fordelt på 800 kvadratmeter i tre etasjer.
I 2007 flytta Hans Henrik og kona inn i hovedbygningens andre etasje.
- Hvordan er det å bo i et fredet bygg?
- Det er ikke noe problem. Du kan selvsagt ikke sette inn et husmorvindu her, men det må du jo skjønne før du velger å flytte inn en sånn plass. Vi har hatt nært samarbeid med antikvariske myndigheter med det vi har gjort her. Om du ikke ser verdien, eller sutrer for å bo i fredede hus, vel da får du kjøpe deg et annet hus. Fredningen er for etterkommerne, vår felles kulturarv, slår han fast.
Framtida for Reins Kloster
Vi sitter ute på verandaen på Reins Kloster, en nydelig varm og solrik høstdag, og skuer utover Reinsgrenda. De to storpudlene går ut og inn av klosteret, tydelig fornøyd med at husets herre er hjemme midt på dagen.
- Når du kommer inn på etterkommere. Dere har ingen barn. Hva tenker du om Reins Kloster etter deg?
- Andre i slekta har barn, og for meg er ikke slekta det viktigste. Om det om 50 år sitter en Olsen-familie her, hva gjør det da? Å ta vare på stedet er det viktigste. Verden går videre, ikke nødvendigvis framover, men videre, sier Hans Henrik Horneman.
Gården hadde han som nevnt ingen planer om å overta, selv om han ifølge odelsloven var arving til den.
- Jeg hadde en bra jobb på kunst- og håndverksskolen i Oslo. Bra lønn, og det var prestisje å jobbe der. Folk nikket når du fortalte hvor du jobbet. Vi bodde fint i en funkisblokk på Sankthanshaugen. Så begynte jeg å kjede meg i jobben. Hele tiden å arbeide for andre. Det var artig å jobbe med studentene og det var flinke lærere, men ikke utfordrende nok.
Han trivdes egentlig godt i Oslo. Bedre enn han hadde gjort både i Bergen og Trondheim de årene han bodde der.
- Det ble disse tankene om hva jeg skulle bruke resten av livet mitt til. Verdiene i livet, sier han tankefullt.
I 2000 kom han tilbake til Rissa og overtok gården.
- Hadde det vært en vanlig gård i Rissa hadde jeg ikke kommet. Jeg så at Reins Kloster hadde muligheter, hvis du orker å stå opp om morran, sier han.
- Jeg ble litt lei av byen, fikk litt nok av å ta hensyn og så er det så mange som gir blanke i alt.
Han har ikke angret en dag på at han valgte å flytte tilbake.
- Jeg har gjort mye forskjellig, og jeg sier til de unge at de må prøve ut det de har lyst til. Hvis du brenner for noe, gjør det!
Han er litt oppgitt over dagens ungdom.
-Mange er svært forsiktige og temmelig like. Hvor er opprøret? Det er ikke bra å gå hjemme hele tiden. Gå på samme skole som foreldrene, viderefører det samme nettverket. Mennesker bør skytes ut i verden. Så kan de komme tilbake til heimplassen.
Dro til USA
I løpet av årene utenfor Fosen har Hans Henrik opplevd mye. Etter at han var ferdig med ungdomsskolen hadde han et ønske om å bli fotograf. Men han var for ung til å komme inn på studiene. Valget ble derfor å dra til USA.
17 år gammel dro han som utvekslingsstudent til Colorado.
- Jeg var veldig beskjeden, og hadde ingen selvtillit. Jeg spilte amerikansk fotball og var med på en del idrett. Men jeg var ikke god da det krever mange års trening, minnes han.
Etter at han kom tilbake til Norge som 18-åring fikk han seg jobb på Gartnerhallen i Trondheim. I blomsteravdelingen. Etter hvert ble det sjåførjobb.
- Jeg ble der i ett år før jeg dro til Bergen. Der tok jeg voksengymnas på to år og hadde etter hvert mange jobber. Det var da jeg begynte å drikke øl, ler han. I Bergen åpnet det seg nye muligheter for den sjenerte gutten fra Rein. Her var det ingen som kjente ham, eller visste hvor han kom fra.
I dag driver han bryggeri og selger sitt eget øl fra Reins Kloster. Han som ikke likte øl engang i ungdomstiden.
De to årene på Bergen Katedralskole førte ham også inn i kunstnermiljøet. Han bodde i kollektiv.
Så kom militærinnkallelsen. Hans Henrik ble militærnekter.
- Jeg fikk siviltjeneste på Bryggens museum i Bergen, og ble veldig inspirert av kunstnermiljøet.
Traff Sissel
Det var også i Bergen han traff Sissel som skulle bli hans kone.
- For meg som var så sjenert og beskjeden var det viktig at damene tok initiativ og det gjorde hun. Men, vi var begge enige om at det var viktig for oss å realisere våre egne behov.
Sissel studerte sosialantropologi og dro til Afrika for å gjøre feltarbeid på hvordan oljeindustrien påvirket lokalbefolkningen.
- Hun ble advart av mange om og ikke reise dit som enslig hvit kvinne, men hun sa ingenting til meg om det og dro.
Hun holdt ut i 14 dager så kom hun tilbake. Senere gikk hun over til å studere sosiologi.
Selv dro Hans Henrik til New York. Han skulle gå på det som var regnet som den beste kunst- og fotoskolen.
- Første dagen kom hovedlæreren inn i rød kjole, stolpende på høye hæler og fortalte at vi skulle glemme alt vi tidligere hadde lært. Da tenkte jeg at, nei, dette gidder jeg ikke. Nivået på skolen var langt lavere enn jeg hadde forventet.
I stedet ble det tre år på skole i England med bachelor på film. Deretter to år på Kunstakademiet i Trondheim. Noen utstillinger har han deltatt på, blant annet Trøndelagsutstillingen, Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen.
Økologisk landbruk
Etter at han overtok Reins Kloster har han bygd nytt fjøs og lagt om til økologisk drift.
- I 2000 produserte fars kyr 6500 liter melk hver. I 2004, etter at gården var lagt om, produserte mine kyr 8000 liter. Jeg ønsker å være med å påvirke i positiv grad. Jeg har bygd nytt fjøs, og gjort alt etter boka. Jeg vil ha kvalitet på det jeg gjør. Når jeg går inn for noe gjør jeg det 100 prosent. Jeg håper Reins Kloster kan være en positiv gnist for andre, og tenker derfor at det er viktig at jeg driver økologisk.
Han skryter av miljøet i kommunen og positiviteten han ble møtt med da han ønsket å drive økologisk.
- Det var veldig positive rådgivere i kommunen og Tine. Det gjorde alt mye lettere. Jeg hadde ikke greid det uten det miljøet.
Han irriterer seg over middelmådighet.
- Jeg synes det er for mye av det. Da jeg kjøpte melkeroboten til fjøset her for eksempel, sto det mellom to ulike leverandører. Jeg valgte det merke der jeg følte at selgeren visste hva han snakka om. Jeg hadde satt meg grundig inn i det på forhånd. Og så er det viktig å være ydmyk. Det finnes alltid noen som er flinkere enn deg selv. Ydmykhet har noe med dannelse, kultur og livserfaring å gjøre, mener han.
Fjøset på Reins Kloster har plass til 120 dyr.
- Jeg har nå 80 til sammen, 40 av dem er melkekyr. Det handler litt om at jeg ikke har nok fôr til 120, men også litt om dyrevelferden. Men, jeg blir jo straffa økonomisk for det.
Hans Henrik Horneman har en stor lidenskap. Mat! Det skulle man kanskje ikke tro når man ser den slanke kroppen, men så starter arbeidsdagen 5:30 i fjøset hver dag. Her er det ikke noen stormannsnykker.
Mat!
Men, tilbake til lidenskapen for mat, en god, estetisk og visuell matopplevelse. Og da handler det selvsagt om de beste av de beste restaurantene i verden, de med stjerner i Michelin Guiden.
- Mitt store Michelin-år var for tre år siden, forteller Hans Henrik. Da besøkte han 11 Michelin-restauranter.
- Jeg går ikke på en Michelin-restaurant for å bli mett, selv om det ofte er 10–12 retters middag. Det er servicen, lokalene, helhetspakken. Å føle at kokkene presser grensene for smaksløkene dine. Og jeg kan gjerne være alene, da slipper jeg at noen forstyrrer med snakk, selv om det er hyggelig når Sissel er med, forteller han. Før han besøker en restaurant sjekker han hvem og hvordan sjefkokken ser ut.
- I utlandet kommer kokken ofte inn i restauranten og hilser på gjestene, eller står i døra når du kommer og ønsker velkommen. Det savner jeg i Norge.
Ferieturene til ekteparet blir derfor ofte valgt ut fra hvor det finnes Michelin-restauranter.
Når dette leses har ekteparet vært på en åttedagers høsttur til Sicilia. Hans Henrik har det selvsagt klart hvor det er verdt å spise før avreisen.
- Der er det fem restauranter i nærheten av hotellet vi skal bo på. Totalt er det 15 restauranter med Michelin-stjerner på Sicilia, opplyser han.
- Kall det gjerne snobbete, men for å ta en sammenligning mange kjenner seg igjen i. Mange drar på Lerkendal for å se RBK spille, men det kan sikkert være vel så artig å se en kamp på Langsand. Jeg drar ut i verden og spiser på Michelin-restauranter, selv om det selvsagt finnes mye god mat på andre restauranter også.
S. Pellegrino lager hvert år ei liste over verdens beste restauranter.
- Jeg har vært på fem av dem som er blant de ti beste, opplyser Hans Henrik Horneman. Et mål har vært å besøke alle verdensdeler. Det målet er nådd.
Han kan godt reise til Wien ei helg for å spise en god middag. Faktisk har alle turene de siste ti årene handlet om å spise på førsteklasses restauranter.
- Med en bakgrunn og utdannelse innen film, tar du mye bilder?
- Nei, jeg tar ikke bilder. Jeg lagrer det her. Hans Henrik peker på sitt eget hode.
- Det er mye mer avslapping å være på ferie uten å ta bilder, mener han.
- Er du glad i å lage mat selv?
- Ja, jeg er glad i å lage mat, og det er jeg som lager middagen hjemme. Men, det må ikke alltid være eksklusive greier. Jeg liker pannekaker jeg, eller vi kan spise en Grandiosa med ekstra ost på også vi, ler han.
Mye av jobben utenfor gården handler om å selge seg inn rundt om i landet, enten med ølet fra Reins Kloster, eller isen, som det er blitt flere priser på etter hvert.
Den første isen fra Reins Kloster kom i salg i 2009. Ølet i 2014. Reins Kloster har Norges første økologiske ølbryggeri.
- Nå har jeg ansatt en brygger fra USA. Han inspirerer meg veldig. Han er utrolig dyktig og har en bachelor i brygging, opplyser Horneman. Det er også en heltidsstilling på isproduksjonen fordelt på to damer.
- Det hjelper ikke å ha gode ideer og planer dersom man ikke har dyktige medarbeidere.
Reins Kloster har fått flere utmerkelser for isen sin de siste årene.
- Is er jo sesongbetont. Nå selger vi 50 prosent av isen vi produserer til østlandet, forteller han.
- Hva med akevitten?
- Den lever i sin egen verden. Jeg har ikke brukt så mye energi på den, men den ligger i polets bestillingsliste.
Tar i bruk fjøset
Hans Henrik er utvilsomt en mann med planer for framtiden. Nå er det fjøset på Reins Kloster som står for tur.
- Både øl- og isproduksjonen skal flyttes inn der. Det er fase én. Fase to kan bli å lage et serveringssted. Fase tre kan det bli utleie av lokalet. Men, det er en omfattende restaurering som må til først, sier han.
Målet er ikke å bli størst mulig. Penger har aldri vært en motivasjon for det Hans Henrik har startet opp med. Men, det å få til noe. Skape noe. Han innrømmer imidlertid at det å få priser er motiverende. En drivkraft for videre arbeidet. For han skal hele tiden videre.
- Vi må tjene penger. Jeg håper at det jeg holder på med skal dekke regningene etter hvert. Da må det gjøres en god jobb i alle ledd, avslutter bonden på Reins Kloster.
- Ikke alle damer på min alder har en el-gitar midt på kjøkkenet
Kirsti Husbys lange vei til topps i Adresseavisen
En brannmann elsker havets våg
– Man flyr ikke jagerfly når man er gravid
- Bygdedyret? Det har jeg aldri brydd meg om!