Det var på spørsmålet «Hvis du skulle fått reist en bauta eller minnesmerke over noen i heimbygda di, hvem ville det blitt?», at Einar Eian svarte Julie Næss i artikkelen tidligere denne måneden.
NHF Trøndelag
Ved NHF Trøndelag, Norges Handikapforbund, leste noen artikkelen.
Der hadde de et bronserelieff over Julie Næss, og de vil nå gi dette til Roan kommune.
– Vi har ikke helt bestemt hvor det skal plasseres, men det blir mest trolig i tilknytning til rådhuset eller Roansstua, sier Einar Eian som er glad for at kommunen har fått dette tilbudet.
NHF Trøndelag opplyser om at relieffet er laget av kunstneren Kristofer Leirdal. Det ble i sin tid gitt i gave til Munkvoll gård i overgangen fra Trøndelag Vanføreheim i 1984. Nå er imidlertid bygget revet og relieffet er tilbake i handikapforbundets besittelse, opplyser Kirsti M. Stenersen og regionkontorleder Ragnhild Urdshals Høyem i et brev til Roan kommune.
– Roosevelt hadde vært en interessant middagsgjest
Overleveringen av minnesmerket vil skje om ikke altfor lenge.
I Årbok for Fosen 2013 hadde Eivind Bremnes en omtale av Julie Næss og hennes liv, som Bremnes har gitt oss for bruk i Fosna-Folket.
«Begges første lejermål»
I kirkeboka for Osen i Bjørnør ser vi innført at den 25. januar 1896 ble det født ei jente som fikk navnet Julie Ivarna. Som skikken var den gang, ble hun innført i kirkens manntall som «uægte». Foreldrene var «pige Inga Kristine Olsd. Åsæg og ungk. Andreas Nilssen Åsæg». Og under merknader var anført: «Begges første lejermål», som betyr at det var begges første barn utenfor ekteskap.
Da vesle Julie ble født, så de som var til stede at det var noe galt: Hun manglet begge armene, bare noen korte stubber sto ut fra skuldrene. Og ryggen var skjev. Dette barnet kunne umulig leve opp, det var best å få det hjemmedøpt. Presten bodde på Roan, så det ble kirkesanger Kolstad som ble budsendt og dåpen fant sted i den vesle husmannsstua på Åsegg øverst i Steinsdalen da Julie var tre dager gammel. Men jenta ville leve, og dåpen ble stadfestet i kirka den 8. mars. Foreldrene ble ikke gift, og vi ser i kirkeboka at året etter fikk faren et barn med Elen Sofie Henriksdatter fra fjellgården Østvannet. De ble senere gift og flyttet til Amerika.
Ingen dans på roser
Julies mor Inga var fra en husmannsplass under Løsmoen, Åsegg. Mora Anna Monsdatter Åsegg hadde vært i Jämtland, sannsynligvis i tjeneste, og ble gift med Oluf Jonasen Näss fra Undersåker. I 1864 flyttet de til Steinsdalen.
Da Julie var åtte år, giftet mora Inga seg med Nils Hansen Beskeland. Ti år senere, i 1914, døde hun av lungetæring. Hun og Nils hadde da fire barn sammen. Ei tid etter giftet Nils seg på nytt og dro med de fleste i familien til Amerika.
Julies barndom ble ingen dans på roser: Født utenfor ekteskap, uten armer, hadde det som ble kalt pukkelrygg, ble med mora inn i hennes nye ekteskap i den vesle grenda Beskeland i nabokommunen Roan. Ved folketellinga i 1910 bor hun på Beskeland, nevnt som steddatter, yrke: vanfør. Den tid var det vanlig at slike ble satt bort til de som ville ha minst betaling. Men Julie ville ikke gå inn i en slik livssituasjon. Hun hadde hørt om søstrene Agnes og Nanna Fleicher som hadde startet en arbeidsskole for vanføre. Samme året som Julie ble født hadde kong Oscar besøkt denne skolen. Kongen og hans dronning Sophie ble svært imponert over tiltaket. Da det norske folk samlet inn en folkegave til kongeparet i forbindelse med deres 25-årsjubileum på tronen, gav de beløpet, tre hundre tusen, til dette arbeidet. Det ble i 1887 opprettet en stiftelse som fikk dronningens navn, Sophies Minde. Julie fikk låne to hundre kroner av Roan kommune, og startet som elev 29. november 1913, sytten år gammel, på linje for kvinnelige elever: Søm. At hun manglet et par armer fikk ikke Julie til å gi opp. Hun lærte seg søm, både broderi og skreddersøm. Hun var elev der i to år.
Senere ville hun betale tilbake de to hundre kronene til kommunen, men kommunen ville ikke ha pengene tilbake. Da kjøpte hun to sølv lysestaker til Roan kirke.
«Vanføres spalte»
De to årene på Sophies Minde kom til å prege Julie for resten av livet. Rundt 1920 begynte hun å skrive innlegg i avisene om de vanføres situasjon. Journalist frk. Ellen Lie i Dagsposten fattet interesse for saken, og det ble etter hvert opprettet en «vanføres spalte» i avisa. Og hun begynte å oppsøke eller skrive til personer som var etter datidens terminologi vanfør. I 1922 ble «Trøndelag Forening for Vanføres Vel» ble stiftet. Men Julie hadde meninger og mot til å fremme tanken om et lag som var mer enn et støttelag, men mer som en interesseorganisasjon. ”Elen Lies kvinneforening” innbød vanføre fra hele landet til et stevne i Trondheim sommeren 1926. På et møte i den forbindelse i Metodistkirken 10. juli tok Julie Næss initiativet til å stifte Trøndelag Vanførelag, det som i dag kjennes som NHF Trøndelag. Dette skjedde i samråd med «Vanføres Vel» og nevnte kvinneforening. Fosninger i styret var Julie Næss, Roan, Laura Stjern, Åfjord, Ulrikke Kristiansen, Roan og sogneprest Olav Frid, Roan. I konstituerende møte to dager senere ble Julie formann, et verv hun hadde i 26 år. Nestformann ble sogneprest Frid.
Ble en pådriver
Første ordinære årsmøte var på Bakketun Ungdomsskole i Verdal året etter. Sogneprest Frid satte fram følgende forslag som ble vedtatt sendt sentrale myndigheter: «Trøndelag Vanførelag samlet til stevne i et antall av ca. 100, sender en inntrengende henstilling til statsmaktene om at Centralanstalten for vanføre snart må bli ferdig, og at loven om vanføre må bli vedtatt.»
Som formann i laget ble Julie pådriver for disse sakene, spesielt om loven om vanføre, overfor myndighetene. Og etter hvert begynte hun å arbeide for en annen hjertesak: Trøndelag måtte få sin egen institusjon for vanføre. Og etter mange års utrettelig forarbeid sto Trøndelag Vanførehjem på Munkvoll ferdig i 1960.
I dag har ordet «vanfør» dårlig klang og gått ut av bruk. For Julie Næss var det en hederstittel. Det var disse sine venner hun kjempet for. Ved 30-årsjubileet i 1956 skrev Mangnhild Rein Kilen, lagets første sekretær, en prolog. Vi tar med et utdrag:
«Og tanken fengde vide om,
Til Julie Næss med kall han kom!
Og ljoset rann i Trøndelag
Då ho tok fatt.
Det vart den store merkedag
For alle dei som satt
Så vonbroten i hugen.
Kan hende folkemugen
Med tida lærer sjå
At vanføre kan eitkvart gjera
Når berre dei får noko læra.
Me trur det skal nok gå!»
Forretningsfører
Julie Næss fikk jobb som forretningsfører i trygdekassen, Roan, noe hun hadde til 1948. Mange mente at hun var gjerrig på trygdekassens vegne, men det er vel det beste uttrykket å bruke at hun var korrekt. Alle skulle få det de hadde krav på, gjennom sitt arbeid for vanføresaken hadde hun også det som et grunnprinsipp. Men de som syntes de fikk for lite kunne også klage over at de måtte ta imot penger som hun bokstavelig talt brukte munnen til å formidle.
Det bød på store praktiske problemer å være uten armer. Når hun brukte skrivemaskin, var det med en pinne i munnen eller føttene. En gang jeg kom innom satt hun å skrev julekort med føttene på skrivemaskinen som sto i golvet. Hennes kommentar: «det er ikke høflig å skrive julekort med maskin, men det er så lettvint!»
Når hun skrev med penn og blekk brukte hun penneskaftet mellom skuldra og kinnet. Når hun brukte blyant, hadde hun en halvlang stubb med gummitopp som hun hadde i munnen. Julie hadde også ei «Grower og Bacher» symaskin som hun trakterte med føttene. Hun var jo utlært syerske!
Født med alle mulige odds mot seg
Julie Næss fikk midt på trettitallet bygd eget hus på Roan, det står like ved kirkegården. Der hadde hun i mange år trygdekontoret og kretskontoret for vanførelaget.
Julie var en naturlig del av bygdesamfunnet, og jeg var mye der og hjalp henne med forskjellig. Hun fortalte mange ganger om sitt arbeid for de vanføre, og ofte hadde hun besøk av slike venner. Selv reiste hun meget, spesielt oppsøkte hun folk som hadde betegnelsen med de problemene det kunne by på i den tid. Og hun gav seg ikke så lett hvis hun kunne hjelpe noen!
Julie hadde av egen erfaring god forståelse for slike problem. Hun ble født med alle mulige odds mot seg. Lot seg ikke stoppe, sto på for andre. Trøndelag Vanførehjem, eller senere nevnt som Munkvoll Gård, ble hennes siste bosted. Stedet hun i mange år kjempet for å realisere. I 1973 var hennes arbeidsdag over.