I årtusener har store stimer med sild funnet vegen inni norske fjorder. Her var de i fordum kun mat for staurhenning, torsk og sel, men så lærte menneskene seg å lage nøter å fange den med. De oppdaget at silda kom tilbake til den samme fjorden år etter år, og steder der det gikk an å feste landnøter ble verdifulle eiendommer. Eierne ble, etter datidas standard, styrtrike på handle med andeler i fangsten. I dag handles det i liten grad med fisk og sild, og i større grad med hurtigmat, nips og slikkerier.
Ustabil
I Knut Hamsuns landstrykertrilogi dreier handlinga seg rundt en av disse fjordene. Et fattig bygdesamfunn blir brått revet ut av sin evinnelige tilstand av fattigslighet når stimer av havets sølv renner inn i fjorden. Fra å være ei søvnig bakevje, vokser pollen til å bli et livlig handelssted. Like brått som sildestimene vandret inn i fjordarmene, uteble de etter noen år. Samfunnene som den beriket falt tilbake til fordums elendighet. Bare minnet om glansdagene var tilbake. I Hamsuns bøker får disse hendelsene farger, ansikter og navn. Stedene dikteren så fargerikt beskriver er oppdiktet, men historiene kunne vært tatt fra ethvert fjordsamfunn der dette skjedde, som Tinbua i Bjugnfjorden eller Råkvågen i Stjørnfjorden. På det siste stedet ligger sildas vandringer så kort tilbake i tid at det ennå er i ferskt minne hos folket som lever der, og er en levende del av folks lokalhistoriske bevissthet.
Kulisser
Råkvågs storhetstid ligger et halvt århundre tilbake i tid, men bygningsmiljøet fra storhetstida er tatt vare på. I dag fungerer brygger og gamle trehus blant annet som kulisser for det som foregår under Råkvåg Anno 1930.
En av kremmerne som bruker denne helga til å falby gjenstander fra ulike tidsaldre, er Trond Sagmyr. Han opptrer som hovedperson i spelet Fra Krakk til Klosett i regi av Stjørna Teaterlag. Der spiller han kioskeier og kremmer. I det virkelige liv handler han med antikviteter som binæring.
– Det startet i det små, sier Sagmyr.
Attligge
Livard Bjørkvik er en annen kremmer som skaffer til veie gjenstander som folk liker å samle på. Bjørksvik var sjøl en av dem. Under arrangementet driver han garasjesalg.
– Jeg startet som samler, forteller han.
Ei feiring av storhetstida til et sildeavhengig samfunn er ikke komplett uten at de besøkende får handle mat. Da må det helst være noe som har maritimt tilsnitt. En kremmer med råkvågsblod i årene er Roald Bugten fra Uthaug. Han byr både på sild og fisk. Nå, som før, finner kystfolket utkomme. For å sitere mesteren sjøl fra boka August. «Pauline på kramboden handlet godt og jevnt, hun var dyktig og fant utveier, det var handelsånd i henne.»
Råkvåg lever videre, på nye måter.