Jeg våkner opp. Er urolig. Det har vært en lang natt på jobb. Jeg vet ikke hvor mye klokken er, nede i kjelleren er det umulig å vite om det er natt eller dag. Jeg snur meg, rasker etter telefonen. Den er full av ubesvarte anrop fra venner og familie. Det er bare én melding. ”Slå på tv-en. Bombe i Oslo” Meldingen er fra mamma som er på hyttetur. Jeg klarer ikke helt å summe meg. ”Det må være noen som tror det er bombe.” ”Slike ting skjer ikke Norge,” tenker jeg mens jeg hiver på meg klær, ringer mamma og tusler opp trappa.
Etter en kort samtale og ett blikk på tv-en, går det opp for meg at dette er ikke en misforståelse. Tv-en står på i bakgrunnen i det jeg smører meg brødskiver. Telefonen ringer, det er en gammel venninne. Vi pleier ikke å snakke sammen på telefon så jeg synes det er litt merkelig.
- De skyter på Utøya.
- Utøya, sier jeg undrende. Fortsatt har jeg ikke tatt innover meg hvordan verden ble forandret mens jeg sov.
- Ja, øya til AUF. Den rett utenfor Neslandet.
Jeg gløtter bort på tv-en. Jo, visst er det sant. Fortsatt ubekreftet, men nyheten står der. Skyting på Utøya.
Øya som jeg aldri har tenkt noe over gjennom barndommen. Øya som det nevnes en gang om i året av lokalavisa. Når vi var ute på fjorden enset vi den nesten ikke. Plutselig var ikke bare landet mitt angrepet, men også nabolaget mitt.
Jeg og venninnen holder tråden lenge. Ingen av oss vil legge på. Være alene. Samtidig ser vi lokalsamfunnet snu seg til et katastrofeområde. Foreldre til tidligere klassevenninner hiver seg i båter. Lokale Røde Kors er i aksjon. Rasteplassen hvor du vanligvis bare så trøtte hytteturister og trailersjåfører hadde nå blitt mediesentralen. På Facebook rant det inn meldinger ”Kjører til Sundvollen for å levere klær til de overlevende, gi ett pip hvis du har klær å avse. Jeg kommer og henter.”
Timer ble til kveld, som igjen ble til natt. Jeg fikk ikke sove. Alt jeg kunne tenke på var de pårørende. De som ikke visste. De som hadde fått den verste beskjeden man kunne tenke seg.
Jeg var glad for at pappa ikke lenger jobbet i Teatergata, vis-à-vis regjeringskvartalet.
Det er fem år siden 22. juli. Alle har sine historier om hvor de var da bomba smalt og Anders Behring Breivik gikk inn i historiebøkene. Jeg var heldig. Jeg kjente ingen som var på øya eller i Oslo den fatale dagen. Samtidig kjente jeg på den vonde følelsen av at én enslig person ville andre så vondt. Orlando-skyteren tok livet av 55 personer, verste masseskytingen i USAs historie. Breivik tok livet av 77 personer.
Likevel, det jeg husker best fra tiden etter 22. juli er hvordan vi alle sto sammen i sorgen. Det hadde ikke noe å si om du var høyrefløy eller venstrefløy. Kristen, muslim eller ateist. Det var oss mot det onde. Da vi sto med tårer i øynene og sang ”Mitt lille land.” Da vi sto i kø for legge ned roser for ofrene. Vi skulle ikke la en ussel liten fyr ødelegge oss. Alle jeg har intervjuet i etterkant av terroren har nevnt dette samholdet.
Fem år etter burde vi finne frem denne samholdsfølelsen igjen. Vi er sterke sammen. Tenn ett lys for ofrene og pårørende i kveld. Gi naboen en klem.
Miriam Sandum Næss
Journalist
