Det var først i 1930-åra. Broren min og jeg, 7 og 9 år, fikk detærefulle oppdrag å dra til skogs og hogge et juletre og bære det heim.

Vi pakka inn øksa og dro gjennom bygda, over gammelbrua og inn i skogen.Etter en del leiting fant vi ei kjempegran. Øverst i toppen av grana var etnydelig juletre, syntes vi og begynte å hogge en god halvmeter opp fra bakken.

Vi hadde så vidt begynt hogginga da Asbjørn kom gående. Asbjørn var enhiva kar, syntes vi. Men han brukte en del ord som vi ikke våga oss på!"Søkki ta, guta," sa han og humra og lo. "Ka de held på med, deda?" "Vi hogger juletre," sa vi og pekte på grana." Detteer ikke juletre, men ei flaggstang eller ei båtmaster!" Vi så spørrende påham, og han forklarte at vi måtte finne ei gran som var akkurat like høg somoss selv. Det var ikke lov å hogge store trær. Han ønsket oss god tur og gikk. Vi stod igjen litt tafatte, men skjønteat Asbjørn hadde rett. Den store grana ville bli til mange fjøler på sagbruket.Etter litt leiting fant vi ei gran som var omlag  1,5 meter. Vi hogg den ned, bar den heim ogsatte den i vedskjulet der far satte den på foten. Vi fikk ros for arbeidet, ogdet ble jul.