Ved skolestart i år var det å ta buss, en av tingene seksåringen gledet seg mest til. Og ikke skulle han bare ta buss til og fra skolen, han skulle til og med ta den alene.

Det å sykle til skolen anses å være utrygt til de blir 10-12 år, så alternativet for førsteklassingene er gratis busstilbud, selv om avstanden er 3 km. Fint og trygt tilbud syntes vi som foreldre.

På sin andre tur hjem, blir han fulgt til bussen av en voksen på skolen. Han går inn og setter seg, og de blir til sammen TO passasjerer. Han skal egentlig av på Karlestrand, men tør ikke trykke på stoppknappen. Den andre ungdommen skal av i Oksvoll, og ruta går om Nes.

Gutten blir da gråtende med bussen på sin tre mil lange ferd, i stedet for de tre kilometerne han egentlig skulle.  På retur blir han satt av på Karlestrand. I mellomtiden skjønner jeg at noe galt har skjedd, ettersom han ikke kommer hjem til forventet tid. Jeg prøver å ringe AtB, men kommer ikke gjennom på telefonen.

Helt utgrått og forskremt kommer gutten gående opp bakken, førti minutter senere enn forventet. Bussjåføren kjører videre..

Når man er seks år, er verden ganske stor. Det å bli frarøvet sin trygghet og frihet på denne måten er fryktelig skummelt. Han tør selvfølgelig ikke å ta buss lenger..

På busskortet barna har fått, står det navn og bussholdereplass de skal av. Dette kortet hadde gutten synlig rundt halsen. Bussjåføren kikket ikke på det. Jeg trodde at dette var et av poengene med kortene?

Jeg trodde at busstilbudet skulle gjøre skoleveien tryggere, så hvorfor kan ikke bussjåførene hjelpe sine minste passasjerene med å stoppe på riktig holdeplass?  Dette spørsmålet sendte jeg også inn til AtB. Svaret jeg fikk var.» Sjåføren har ikke ansvar for at elever eller andre passasjerer kommer seg av på riktig holdeplass, med mindre man har spurt sjåføren på forhånd.» Dermed er da altså,-synd for seksåringen at dette ikke ble avtalt på forhånd.

For oss som bor kun tre km unna skolen, klarer vi å administrere at han kommer seg til og fra skolen uansett, men jeg hører også flere seksåringer som ikke tør reise med bussen. De er redde for at de ikke kommer frem dit de skal. Jeg vet det er flere seksåringer i år som har blitt med for langt, og ikke tør ta bussen mere. Når skoleveien er på over en mil hver vei, skaper dette skyssutfordringer for foreldre som jobber.

Jeg tror mange barn som har hørt om eller opplevd slikt tenker at bussene AtB egentlig er AkanskjetilB..

Jeg synes det er trist at AtB ikke er villige til å se på denne utfordringen.

Hilsen mamma til 1.-klassing.