Men hva om vi har tilgang på stimuli i hånden vår 24/7? Smart- telefonen? Der kan vi se film, serier, spille spill, lese aviser, bøker, chatte med andre og google hva som helst. Så blir vi sittende, og vips så går tiden. Er det sånn vi ønsker leve livet, gjennom en firkantet elektrodings vi har i hånden? Jeg tør påstå at det er bra å kjede seg. Fordi hvis man kjeder seg lenge nok, må man finne på noe, og være kreativ og aktiv. Jeg brukte alltid å sette meg ved pianoet og lage musikk når det ble kjedelig, eller tegne/male, legge puslespill, legge kabal, strikke, søke kontakt med andre eller sette i gang en eller annen form for fysisk aktivitet. Skapertrangen var sterkere, og jeg tør påstå at jeg var mer kreativ før data, internett, smartphones og sosiale media kom.

Leste du Lises første blogg? Fortell barn hva overgrep er.

En annen ting er at informasjonsflyten er så stor at jeg klarer ikke skille det viktige fra det uviktige. Og jeg glemmer veldig fort hva jeg har lest. Arrangementer som ser spennende ut og konserter jeg har lyst til å høre på, oppdager jeg plutselig var i forrige uke. Det blir for mye for fort! Kan vi ikke bremse? Stoppe utviklingen litt? Jeg tror ikke dette er bra for oss. Det er jo egentlig meningen vi mennesker skal bo i huler og drepe maten vår selv med bare hendene. Kle oss i bjørneskinn, sanke nøtter/bær og tenne bål ved hjelp av friksjonen mellom to pinner. Satt på spissen, selvfølgelig…

Om morgenen, drar jeg ikke frem avisen og leser slik som før i tiden. Jeg går inn på Facebook og scroller nedover på nyhetsoppdateringene. Der ser jeg andres nyheter, nyheter de selv synes det er verdt å poste; hva de spiser,  bilder fra siste formsjekk (treningsbilder), skituren i helga, politiske synspunkter og andre meninger, innlegg som ”søker sympati” i form av hjerter og likes, ferie bilder , drømmer, mål, graviditeter, sivilstatusendringer, etc. Alle som har en Facebook-side, er selv ”redaktører” for sin egen personlige avis. De har en forside, og de velger selv bilder og bildetekst. Man har makt til å fremstå som de ønsker, velge vekk noe, og poste kun det de vil. Mange poster alt hele tiden, noen poster sjelden og kun de litt større ting som hender her i livet. Vi er altså alle i dag redaktører for en avis, vår egen avis. Vi bruker mye tid på det, det er en skikkelig ”tidstyv”. Vi tar selfies og turbilder,  vi dokumenterer og fremstiller, forfatter tekst som passer før vi poster. Så venter vi på likes og kommentarer. Får man mange av dem, er det jo nesten som å selge mange aviser på grunn av gode overskrifter og bra bildemateriale. Man kan nesten se at det kommer flere bilder og tekster av samme slag i etterkant, fordi det ble en ”hit”.

Lever vi mer på nett enn ute i det virkelige liv? Jeg kritiserer ikke noen med dette innlegget, jeg er jo selv litt ”sånn”. Opplever vi ting for oss selv og nyter dem og lever i nuet med dem vi er sammen med? Eller er det for å vise andre? Er ikke lenger opplevelsen verdt noe i seg selv om den ikke deles? Kanskje det ”ikke har skjedd” om ingen vet det? Vi leter hele tiden etter det perfekte motivet, bildet, så vi kan dele det i ”avisen vår” for å få mest mulig lesere og likes. Og er ikke bildet perfekt, kan det alltids redigeres og legges ”filter” på så det blir perfekt.

Kanskje har vi blitt hekta på å ”leve” på nett fordi vi kan fremstille virkeligheten som vi vil, sette fokus på de tingene vi ønsker. Skape et bilde utad som er sånn vi ønsker å fremstå. Jeg snakker ofte med folk som ser ut som de er verdens lykkeligste på “face” og har det som plommen i egget. Så viser det seg at bak fasaden er denne lykken et skjold de gjemmer seg bak, nesten som jo mer lykkelig man ha behov for å fremstå, jo verre står det egentlig til. Det gjelder ikke alle, selvfølgelig.

Jeg vokste opp uten Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter og lignende apper. Det var ikke vanlig å ha PC hjemme og world wide web visste ingen hva var. Ikke hadde vi mobiltelefoner heller. Jeg tør påstå at vi levde mye mer i nuet og snakket mer sammen, møttes oftere og var mer sammen når vi først var sammen også. Vi var sosiale på en annen måte. Når jeg har besøk nå, sitter folk med mobilen og ser snapper de har fått, poster bilder av tekoppen jeg har satt frem på bordet på Instagram, sjekker inn på Facebook og tagger de som er til stede, sjekker Twitter, tinder og you name it. Jeg ser panna dems mer enn øynene dems. Og jeg er nok selv akkurat like ille….

Ungdom på skolen i dag snakker nesten ikke sammen i friminuttene lenger, og debatten i klasserommene forsvinner da barn og ungdom ikke får trent opp evnen til å reflektere og diskutere. Dette har jeg lest flere artikler om. Da de ikke prater sammen i friminuttene og på fritiden på samme måte som før, får de ikke øvd seg. Vokabularet er dårligere og språket og terminologien en helt annen.  “Smartphones make dumb people”, er det et ordtak som heter. Jeg påstår ikke at det er sant, men forteller dere at det er et ordtak som er sånn. Enkelte skoler opererer med mobilhoteller, og dette er en genial oppfinnelse spør dere meg. Barna må snakke sammen i friminuttet og koble mentalt av alle apper, spill og sosiale media mens de er på skolen og “koble på” skolen. På hjemmefronten er det opp til foreldre å begrense, men på skolen skjønner jeg ikke poenget med at barn skal ha mobiltelefon.

Vi sitter med ansiktet konstant i en skjerm. Enten er det mobilen, tv´n, nettbrettet, dataen eller data/tv-spillet. Forskere sier dette virker fordummende på oss, vi blir passive og late. Jeg merker selv hvor avhengighetsdannende det er å inn og sjekke de røde prikkene som forteller deg at noen har kommentert eller trykket liker. Og jeg som voksen prøver å begrense meg. Så snart jeg kjeder meg litt, fisker jeg mobilen opp av lommen. Er vi redde for å kjede oss? Redde for at tiden skal stå stille og at vi ikke har konstant stimuli? Gud forby at vi må sitte stille og bare tenke…. Hvis vi står alene og venter på noen, står i kø eller sitter på bussen, fisker vi opp mobilen som “skjold”? Er vi redde for å stå alene uten noe å gjemme oss bak? Eller er det kun det at vi kjeder oss?

Vel, jeg kan ikke stoppe utviklingen eller endre andre menneskers vaner, men jeg kan selv prøve å begrense. Ta et steg tilbake, logge ut og bare leve her og nå uten å ha hele verdens info i hjernen hele tiden. Jeg får jo ikke tid til å kjede meg, som igjen fører til kreativitet og aktivitet. Kanskje skal jeg skaffe meg et mobilhotell som gjestene legger mobilen i når de kommer på besøk, foreslå at vi spiller kort, eller brettspill? Hvis mine venner leser dette, vil de vel kanskje ikke besøke meg mer…?

Jeg konkluderer med at jeg skal være litt mindre inne på sosiale medier. Hodet mitt er fullt av hva alle de andre har gjort, gjør og skal gjøre. Det tar veldig stor plass i hodet mitt, og jeg kjenner jeg blir litt sliten av hele tiden å vite hva andre gjør. Det blir vanskelig å leve i nuet når ”noen” river og sliter i fokuset mitt hele tiden.  Vel, dette er  bare en liten refleksjon som jeg poster på min lille ”avisforside”. Kanskje dere også får lyst til å poste litt mindre, lese litt mindre Facebook og Twitter-statuser. Heller logge av PC/mac og leve livet i stedet for å sitte og se på livet de andre lever? Ha en fin dag alle ”redaktører” der ute! Og lykke til med dagens forside! håper den ”selger godt”, og at det gjør deg glad og lykkelig!

Lise Olden blogger om aktuelle tema for Fosna-Folket.